The Biebers

Jeg husker det som det var, ja om ikke som i går, så om det kun er få dager siden. Jeg var nesten 14 år. Hadde høyt tupert hår og olabukser som var revet istykker. Med en papirlapp i handa, 50 kroner i lomma, togbilett til Lillestrøm og nagler i beltet. Anlaug og jeg på vei til Skedsmohallen på konsert. Med avtale med hennes snille bestemor, som skulle hente oss etter at vi hadde hedbanga og hylt. Naglebeltene forsvant i adgangskontrollen. Det tok ikke humøret fra oss. Vi skulle sprenge øra, var svartkledd og sminket på Metallica konsert. Vi var 14 år og endelig klar for verden!

Drammenshallen neste. Iron Maiden med Antrax som oppvarming. Det var julekveld og 17 mai på en gang. Jeg besvimte av varmen allerede i pausa. Røde kors i et hjørne. På en madrass med bare en sko kom jeg til hektene igjen. Og skoen kom jammen til rette, sendt frem fra en snill sjel.

Det var Duran Duran, Aha, Moneroes, Scorpions, Dio, Judas Priest, Kiss og nok en gang Metallica. And nothing else mattered.. I bladet Topp var det bilder av kjekke gutter. Popstjerner med lærreimer rundt armen. Vi limte dem på veggen og kyssa på plakatene stadig vekk. For ikke å glemme Samantha Fox. Eller kanskje vi skal gjøre akkurat det? Går en til de som er 15-20 år eldre enn meg, så hadde selvfølgelig de også sine skrikende høydepunkter. Elvis, Shadows, Dr. Hook, Beatles. Hva galt er det i en musikalsk opptur? Er det  feil at nothing else matters? Bare for en stund? Tar vi skade av litt Bieber oppstyr? 

Den som aldri har digga har gått glipp av noe. Svetten siler. Når alt du gjør er å rope, synge, gråte, le, danse, hoppe, eller rett og slett bare stå stille og lytte. La deg berøre av kraften i en sang. Det er ikke noe nytt i at 14 åringer lar seg begeistre av forføriske toner eller et smil fra en de gjerne skulle ha klina med. Forsterket av sårbarheten i at kvisene spretter og hormonene fyker raskere enn kampflyet F-35, må de selvfølgelig forstå at idoldyrking ikke er det viktigste i livet. Men min påstand er at det vet de faktisk allerede. Dagens oppvoksende slekt er den mest ressurssterke og kunnskapsrike generasjonen Norge noen gang har fostret. De er godt skodd for å møte verden. 

Hvor er foreldrene, spør Oskar Aanmoen I dagens Aftenposten på nett ? Og mener at løsningen på Bieber hysteriet er at foreldrene skal snakke fornuft med barna sine. Jeg mener det er værre ting ungdom kan drive med enn å skrike seg hese på Fornebu. Mens foreldre og besteforeldre venter utenfor. Skrur på radioen i bilen, nynner, smiler og gleder seg å høre om podens hitill største dag i livet. Hvem vet, kanskje de også på veien hjem vil høre om våre konsertopplevelser og forstår at vi ikke har vært en fossil absolutt hele livet.

Slutt med hemmelighetene i tekstilindustrien!

Steinar Olsen, eier av Stormberg sier til VG: "Åpenheten omkring Stormbergs produksjon har på ingen måte svekket vår konkurranseevne eller styrke i markedet. Salgstallene våre har ikke gått ned siden vi begynte å offentliggjøre fabrikkene, så åpenheten har vært positivt både for arbeiderne og for oss, sier Olsen.
 
I en bransje der Stormberg er unntaket er det ingen som vet hvordan det egentlig står til med arbeidsforholdene i fabrikkene til norske klesprodusenter. Bransjen oppfører seg som «prinsesse vil-ikke» Det må det bli slutt på. Jeg ønsker en merkeordning slik at forbrukerne selv kan se at klærne jeg kjøper er produsert i fabrikker der helse, miljø og sikkerhetsstandarden er forsvarlig og at de som jobber der får anstendig lønn.

Vi er vant med at norske bedrifter er opptatt av sitt samfunnsansvar. Men etter de tragiske brannene på tekstilfabrikkene i Bangladesh, som har tatt livet av over hundre mennesker bare den siste uka og som førte til at 4500 fabrikker i Bangladesh nå er midlertidig stengt, er det helt stille fra Virke. Hvor der dere? Hvorfor setter dere ikke skrustikka på Varner-Gruppen og på deres medlemsbedrifter? Kan Virke leve med at hele tekstilbransjen mistenkeliggjøres fordi de ikke gir offentligheten innsyn?
 
SSB statistikk dokumenterer at klær i Norge over tid bare blir billigere og billigere. Prisene på klær har faktisk blitt halvert i perioden 1995-2010. Norske forbrukere kjøper altså stadig flere klær for lavere og lavere priser. Kjedene må dokumentere at det ikke gir norske forbrukere ufrivillig blod på hendene. I følge organisasjonen Virkes rapport om varehandelen i Norge kjøper Norske forbrukere klær for 30,1 milliarder i år. I tillegg kjøper vi sko for 7 milliarder pluss interiør gardiner og sengetøy for nesten 4 milliarder.
 
Når kjedene blir spurt svarer de at det er konkurransesensitive hensyn som gjør at de ikke offentliggjør hvilke fabrikker de bruker. Det virker som om «alle venter på alle» i bransjen. Det er da det er viktig at Virke tar sitt ansvar og setter dette på dagsorden i varehandelen. Ingen kan lenger dø for at våre klær skal raskest og billigst ut i butikken. Det må bli slutt på hemmelighetene i tekstilbransjen. Vi vi vite nå!
 

Mine 6 punkter for anstendig arbeid!

Tenk deg at du syr t-skjorter i 6. etage. Du syr på akkord sammen med 2000 andre kollegaer, stort sett kvinner. Så kjenner du en lukt, hører knitring. Du lurer på hva det er og ser opp. Det gjør også alle de andre. Da ser du at røyken siger mot deg. Instingtet jobber, hvor skal du løpe? Du har aldri trent på dette før, så du springer mot hovedtrappa. Der velter røyken opp og det er umulig å flykte. Noen annen trapp finnes ikke. Skal du hoppe ut av vinduet? Ta sjangsen på at du blir reddet? At brannen slukkes?

Noe av den farligste arbeidsplassen du kan ha er å sy klær på store fabrikker blant annet i Bangladesh. De fleste som jobber der er kvinner. Senest i dag våknet vi til nyheten om brannen som drepte 109 arbeidere i Bangladesh I kveld er det bekreftet at den er minst 120 som har mistet livet i den tragiske brannen. Det er 4500 slike fabrikker i Bangladesh. Det er med stor sorg at jeg som forbruker forstår at jeg ikke krever nok av klesbutikkene jeg handler i. For hvis jeg ikke hadde vært så snill forbruker så kunne vel ikke disse tingene skje, kunne de? Og jeg tror desverre ikke at det kun er fordi klær er billig. Jeg tror også at de dyre merkene har svin på skogen.

I Norge har vi lært at trygghet for ansatte gjennom et sterkt arbeidsmiljøvern har vært økonomisk lønnsomt. Gjennom vårt arbeid for anstendig arbeid i verden må vi trykke enda mer på og sørge for at dårlige og farlige arbeidsforhold ikke blir sett på som et konkurransefortrinn for land eller bedriftseiere. Gjennom arbeidet i ILO, FN’s organisasjon for arbedislivet, må denne jobben intensiveres.

Jeg lanserer en seks punkts liste over hva som må gjøres:

For det første: Partene i arbeidslivet og samarbeidet mellom dem må styrkes.
For det andre: Kvinners rettigheter i arbeidslivet må bli bedre og ha et spesielt fokus.
For det tredje: Vi må kreve en mer helhetlig opptreden av de internasjonale organisasjonene som håndhever reglene for den globaliserte økonomien og det må finnes sanksjoner mot grove brudd på helse og miljøkrav.
For det fjerde: Bedre forbrukermerking må til! Det er ingen av oss forbrukere som ønsker å bidra til at deler av tekstilindustrien består av underbetalte og grovt utnyttede kvinner. Vi må derfor sette en bedre forbrukermerking på kartet internasjonalt og sikre at våre penger bidrar til at verdens handel blir mer rettferdig.
For det femte: ILO’s konvensjoner om arbeid må ha forrang foran nasjonale regler på arbeidslivsområdet.
For det sjette: Arbeidstakerrettigheter må inn i alle verdens handelsavtaler. i EFTA har Norge gått foran og henvisning til ILO-konvensjonen er nå inne i alle inngåtte handelsavtaler mellom EFTA og tredjeland de siste to årene. Dette må være standard også mellom andre land som inngår handelsavtaler med hverandre.

Har du forslag til utvidelse av 6 punkts planen er du velkommen til å legge inn forslag i kommentarfeltet nedenfor!

Dropp "dropout"

Dette innlegget sto på trykk i VG den 18.november

Jeg heter Laila. Jeg var en “drop-out”. Nå er jeg stortingsrepresentant.
 
Jeg har gode minner fra skolen, jeg lærte raskt og hadde venner. Jeg skulle bli psykolog. Det ble jeg aldri. Jeg slutta etter 11/2 år på allmennfag. Jeg ble en “drop-out”. Eller forresten, det er hva jeg ville blitt kalt i dag. Den gangen het jeg i stedet Laila. Jeg hadde ingen offentlig merkelapp, men ble sett som et individ med ressurser.
 
Mine foreldre kom tilbake fra juleferie og fant en 17 år gammel jente hjemme som hadde bestemt seg for å slutte på videregående. Det gjorde dem selvfølgelig engstelig. For foreldre som aldri hadde hatt råd eller sjansen til å ta utdanning, var det sikkert også fortvilende. En bortkasta sjanse som de aldri fikk. Men jeg hadde en plan. Jeg begynte på Arbeidsinstituttet. Omsorgskurs, med utplassering på et alders- og sykehjem. Arbeidsinstituttet var den gang et samarbeid i Buskerud mellom utdanningssektoren og NAV. Der traff jeg andre “drop-outs” som også viste seg å ha ganske mange ressurser innabords. Etter hvert har også statsråder og kronprinsparet tatt turen til Buskerud for å lære om tilbudet til skolelei ungdom. Det er bra!
 
Hva er poenget med dette innlegget? Jo, for det første, folk har ressurser selv om de ikke fullfører videregående umiddelbart og på normert tid! For det andre, alle disse flotte ungdommene har arbeidsevne, men de trenger støtte og et fornuftig opplegg for å komme i jobb. Gjerne i samarbeid mellom skole, NAV og næringsliv. For det tredje, bak sjargongen “drop-outs” finnes det mennesker. Folk er ikke «drop-outs» de er individer med et navn. Se dem, stol på dem, gi dem sjanser. Se etter ressursene, ikke problemene. Mye er bra med norsk skolepolitikk. Men begrepet “drop-outs” kommer av storsamfunnets behov for å kategorisere problemer i en sekkepost. Det holder folk holdningsmessig nede og er noe samfunnet straks må slutte med!
 
Jeg har behov for å presisere. Ja, det er viktig med utdanning. I år 2025 er det kun 3 % av de som går ut av skolen som kan få seg jobb uten utdanning, mot over 20 % da jeg gikk ut. Arbeidsmarkedet i dag krever kompetanse fra A-Å. For Norge som et høykostnadsland er det spesielt viktig, men det skal og må være flere veier til Rom. Folk lærer forskjellig, utvikler seg forskjellig, har ulike forutsetninger og kan i perioder være svært usikre på hva de vil. Det er ingen undergang for samfunnet, heller et faktum vi bør motiveres av. Det bør trigge oss til å heie på disse ungdommene, tilby dem tilpassa utdanning i godt samarbeid mellom skolen og det lokale næringslivet. Fagarbeideren og den høyskoleutdannede er like viktig.
 
Hva skjedde? Jo etter et halvt år på omsorgskurs begynte jeg på nytt på videregående. Jeg fullførte og ble fotterapeut. Fikk barn, starta firma og har jobba i alle år etterpå. I skolen, som tiltakskonsulent i NAV og som statssekretær for Arbeiderpartiet i 4 år. Nå er jeg stortingsrepresentant. Jeg har lært mye av den reisen. Min erfaring er at de fleste som sliter drømmer om et helt vanlig liv. Om fast jobb, egen leilighet, famille og barn, Toyota og hund. Helt alminnelige drømmer. Min drøm er at dette innlegget får deg til å se litt bedre etter neste gang du ser en ungdom som ikke finner seg helt til rette i skolen eller samfunnet. Gi dem sjansen! Gi dem en mulighet til å nå drømmen sin. Stol på dem! Om noen år er de kanskje din neste sjef!

Høyre og fiskerinæringa løper EU's ærend

Gjentatte ganger har vi sett i mediene påstanden over at økt toll på landbruksvarer for å beskytte norsk landbruk vil gi vanskeligere markedsadgang for norsk fisk til EU. Dette er en påstand som er feil! Fiskerinæringa og Høyre må tydeligvis øke sine kunnskaper om EØS avtalen.

For det første, landbruk er untatt fra EØS avtalen. EU beskytter også sitt landbruk med toll fra land utenfor Europa. Norge har med andre ord handlefrihet til å kunne gjøre dette både innenfor WTO- og EØS-avtalen.

Norge er verdens nest største eksportør av sjømat og norsk fiskeri- og havbruksnæring er en viktig bidragsyter til verdiskapning i Norge. Verdiskapningen har økt betydelig over de siste årene. I 2011 eksporterte vi for 53 mrd. kroner.

Ca 60 % av norsk sjømateksport går til EU. 20 % av EUs sjømatkonsum dekkes av Norge. Norge og EU står dermed i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre i handelen med sjømat.

Det er et faktum at norsk landbruks- og fiskeripolitikk er svært forskjellig, men slik er det i EU også. Vi bruker våre fortrinn – på samme måte som EU gjør det – i vår handel med hverandre. Det er i vår felles interesse. Det er ingen motsetning mot at et land beskytter enkelte områder og likevel driver handel på andre. Alle land i EU beskytter enkelte produkter og dette er det aksept for.

Det er trist å se at Høyre og fiskerinæringa pisker opp stemningen og løper EU’s ærend gjennom å fremme koblingen mellom fiskeri og landbruk. Paradoksalt nok i strid med fiskerinæringas og norske interesser. Det er en kobling som ikke eksisterer i noen formell avtale og som disse aktørene burde kjenne godt til.

Et lite stikk som redder liv!

Mange ganger møter jeg folk som ønsker å bidra men som ikke helt vet hvordan. De har kanskje ikke så mye tid, eller har lyst til å binde opp for mye av fritiden. En del av dem spør meg hvordan de kan engasjere seg litt. Da er mitt svar, gi blod! Det finnes nesten ikke mer nyttig og effektiv måte å bidra  på. Tre-fire ganger i året gir du en halvtime av din tid og en halvliter av ditt blod. Så enkelt og så nyttig!

Jeg vet ikke om du har møtt noen som har hatt bruk for blod? Det har jeg. Mange akutt skadde på sykehus, ofre for bilulykker, arbeidsulykker, ofre for 22/7 terroren, fødende med store blodtap, kreftpasienter, ja det er mange av oss som daglig trenger blod og blodprodukter. 60 000 mennesker får hvert år blodoverføring i Norge.

14 juni er verdens blodgiverdag. Jeg var selv og ga en halvliter i går. Jeg er en av de 93 000 i Norge som er blodgiver og jeg har vært det i noen år nå. Det føles nyttig og viktig. Men til tross for 93 000 blodgivere i Norge,  mangler vi fortsatt blodgivere. I Vestre Viken helseforetak jobbes det nå med å kalle inn folk til ekstra tapping, fordi blodlagrene på Drammen og Bærum sykehus er kritisk lave. Har de ikke blod på lager, kan de heller ikke sette igang operasjoner. Annenhver nordmann vil i løpet av livet trenge blodprodukter. En dag kan det altså være deg.

Nesten alle kan være blodgivere. Hovedregelen er at friske mennesker mellom 18 og 65 år kan registrere seg og at man kan gi blod fram til fylte 70 år. Har du seriøst vurdert om blodgiving kan være noe du kan bidra med? I såfall, ta kontakt med ditt nærmeste sykehus, der er det også en blodbank. Å tappe blod er et lite stikk som redder liv!

Den brutale virkelighet, rettsakens første dag.

Rettsaken er i gang. Over hele landet er fornærmede, etterlatte og pårørende samlet for å følge med fra Oslo. Marte er i rettsalen i Drammen, sammen med sin far. Jeg er hjemme. Radioen har stått på siden morgenen. Jeg slår på tv’n og følger med fra sofaen. Er klar for den første dagen av rettsaken mot han som ødela så mye for så mange. Nå er det klart for oppgjørets tid.

Jeg har lest tiltalebeslutnigen tidligere og vet hva som kommer. Likevel er det voldsomt. Jeg er ikke forbredt på de massive følelsene som nesten slår meg overende. På den ene siden vil jeg høre, på den andre siden gjør det hele så utrolig vondt. Jeg følger NRK mens kroppen kjennes ut som den skal eksplodere. Plutselig er jeg tilbake til 22/7. Jeg husker redsel, maktesløshet, og sorg. Den ekstreme gleden når jeg får vite av Marte lever. Marerittet vi våkner til den 23 juli. Meldingen om 77 døde i Oslo og på Utøya. Et politisk attentat og massakre.

Mens bildet av Anders Behring Breivik fyller skjermen, kommer minnene fra 22. juli. Minnes hvordan jeg i sjokk begynner å ringe. Broren min, ei god venninde, mamma og pappa. Så er det mørkt. I dag vet jeg ikke hva jeg sa til dem. Husker bare at jeg knekker sammen over et gjerde i ei gate i Leirwik på Shetland. Det regner litt tror jeg. Ei dame kommer gående og spør om jeg trenger hjelp. – Har du hørt om terroren i Norge, spør jeg? Det har hun. Jeg forteller at en person har skutt mange mennesker på Utøya og at jeg ikke får kontakt med datteren min, som er der ute. Hun spør om jeg er alene. Nei, sier jeg og tenker at nå tror hun vel at jeg bryter helt sammen. Ta det med ro sier jeg.Mannen min Johannes er inne. Jeg skal inn til han nå. Hun klemmer meg og følger meg inn. Inn, der uvissheten skal råde i flere timer enda. 

Alt dette kommer tilbake mens jeg sitter i sofaen 8 måneder etter. Det kjennes som om jeg revner innvendig. Følelsene er som glødende lava. De sprer seg ut fra en hissig ball i magen. Jeg må ut. Jeg må ut. Jeg må bare virkelig ut! 

Jeg tar på meg joggeskoa. Kobler høretelefonene til mobilen. Setter på radioen. Går, går og går. Fort, men i dag kan det ikke bli ikke fort nok. Lytter til stemmen til aktor Inga Bejer Engh, ispedd stemmen og forklaringen fra NRKs journalist.

Jeg lar meg imponere av aktor som klarer dette. 77 drap skal beskrives i all sin grusomhet. Skader skal redgjøres for, på jussens nakne språk. 62 minutter tar det. 62 minutter med rå, naken og brutal fakta. Jussen trenger ikke følelser. Vi har mer enn nok med våre egne.

Hva føler du nå?

Så er kaoset fullkomment. Vi har fått to sakkyndige rapporter i saken mot Anders Behring Breivik med motsatte konklusjoner. Debatten går på nettavisene og i sosiale medier som Twitter og Facebook. Litt enkelt sagt er kommentarene ofte et svar på spørsmålet; hva føler du nå? 

Overlevende, psykiatere, kommentatorer, advokater, pårørende, det ser ut som om hele  verden bør ha en mening om rapportene og om drapsmaskinen Behring Breiviks psykiske helse. Hvem har rett og hvem tar feil? Er du overrasket? Kan man være tilregnelig under planleggingen og utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Mange spørsmål og spekulasjoner kommer opp. For noen har brikker i dag falt på plass, for andre er dagen symbolet på mistillit til psykiatrien. 

Redaktørene i avisene gnir seg i hendene, nå blir det jammen spennende fremover! Alle vet jo at han er skyldig, så om han er tilregnelig eller ikke blir selve essensen i saken. Det kommer til å avgjøre om han får fengselstraff og  forvaring eller om han blir overført psykiatrien. Jeg er helt enig i at det er viktig. Men fortjener spørsmålet virkelig den plassen vi nå ser? Er det ikke mange andre ting som er minst like viktig? Jeg mener det og skal nevne noen. Bruk av sakkyndigrapporter i retten. Jeg forventer en grundig vurdering av dette i etterkant av saken mot Behring Breivik. Noe annet vil være en forsømmelse. Hvordan kan vi sikre både de fornærmede og gjerningsmannens interesser i en sak som er så eksponert som denne? Hvordan vi kan ivareta rettstatens prinsipper om bevisføring? Er det riktig med filmforbud fra rettsaken? Hvordan går det med oppfølgingen av de skadde og familiene deres ute i kommunene? Hvor mange psykisk syke i fengslene finnes det? Får de den medisinske hjelpen de skal ha eller legges de for ofte i remmer? Har vi riktig straffenivå og tror vi fortsatt på rehabilitering? Jeg gjør det. Men møter meg selv i døra når jeg samtidig håper Behring Breivik aldri slipper ut igjen. Et stort dilemma for oss alle tror jeg. Dette er noen eksempler på andre temaer enn psykiatrirapportene som jeg mener er viktig.

Jeg innser at jeg allerede før rettsaken starter er blitt grundig lei. Lei av å våkne til radionyhetene om Behring Breivik, lei av å se side opp og side ned i avisene hver bidige dag. Lei av at gamle nyheter og vinklinger resirkuleres og presenteres på nytt og på nytt. Lei av nyhetene om det som ikke lenger er en nyhet, men som gang på gang presenteres som det. Lei av at han som tok 77 menneskeliv på sin makabre tokt den 22/7 nesten blir dyrket som en kultfigur. 

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget har blitt som dem som nå unyansert kritiserer mediene uten eksempler. Som en som mener mediene har en viktig rolle og en rettmessig plass i 22/7-saken, liker jeg det dårlig. Jeg synes det er trist at det har blitt slik. Derfor ber jeg journalister, kommentarer og andre mediefolk sporenstreks om unnskyldning. De fleste av dere har både hode, hjerte og er i stand til å bruke begge deler samtidig. Det har jeg selv erfart etter 22/7. Det er bare blitt for mange “nyhetssaker” i jakten på et godt case. Men jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det.  Derfor trekker jeg pusten, tar en slurk kaffe og ser nå virkelig frem til en sommer med pause fra Anders Behring Brevik.

Til minne om Synnøve Kvenshagen, min viktige lærer i grunnskolen!

Synnøve, min en gang i livet så viktige klippe og lærer på barne og ungdomsskolen, døde natt til 12. mars på Ringerike Sykehus. Synnøve rakk å bli 61 år og døde alt for ung.

For meg som vokste opp på Hallingby på 70-90 tallet var Synnøve viktig. Jeg var så heldig å ha henne som lærer på Hallingby skole i hele skoletiden, 9 år den gangen. Synnøve var en fantastisk lærer og det var ofte latter og smil rundt henne. Jeg tror hun trivdes svært godt med barn og ungdom og hun passet godt til jobben både som faglærer, klasseforstander og rådgiver på Hallingby skole.

Som voksen har jeg tenkt mye på hva som gjorde at mitt forhold til Synnøve ble så viktig for meg i min oppvekst. Jeg har kommet til det enkle svaret, at hun så meg. At hun ga tillit gjennom sin kloke væremåte og at hun var til å stole på. Synnøve var, i tillegg til mine foreldre selvfølgelig, den viktigste voksenpersonen i mitt liv gjennom oppveksten. I dag er det godt å tenke på at jeg fikk formidlet dette til henne for noen år siden.

Synnøve var faglig dyktig i tillegg til å ha et stort hjerte. Hun hadde ulike innfallsvinkler for at vi skulle få faget presentert på ulike måter. Målet var at alle skulle henge med og trives på skolen. Synnøve var en dyktig lærer, alltid nyskjerrig og interressert i oss elevene. Når kvisene spratt, en krangla med foreldrene eller ikke forsto matematikken hadde Synnøve alltid tid og forståelse. Jeg husker også fortsatt hvordan vi jentene fikk gre og flette det lange håret hun hadde da vi gikk på barneskolen. Høytlesning var fast praksis i matpausen. Sangopptredner og teater. Alt i alt kosestunder som innbø til prat, utvikling, trygghet og morro. Resultatet ble et trygt klassemiljø som igjen ga rom for læring og kunnskap.

De siste årene ble nok ikke som hverken Synnøve, familien eller kollegaene hennes hadde tenkt eller drømt om. Det er trist å tenke på. Likevel skinner gode minner igjennom sorgen og jeg vet det også gjør det hos flere enn meg. Mine tanker og medfølelse går til Asbjørn, Lars, Kari, Ina og Vilde samt Asbjørns familie som har mistet Synnøve så brått og alt for tidlig.

Laila Gustavsen
Elev ved Hallingby skole fra 1980-89

Friheten, enda ikke for alle.

Daglig hører vi reportasjer fra Hellas. Arbeidsledigheten er i kraftig vekst og ansatte kutter nå igjen lønna. I et land der ledigheten har økt med over 7 % på ett år har mange mistet drømmen. De har blitt ufrie mennesker på grunn av arbeidsledighet og gjeld.
 
En del lenger øst fortsetter borgerkrigen i Syria. Det startet med et nødvendig folkelig krav om demokrati og menneskerettigheter. I følge FN er det nå over 5400 døde. Mange er regelrett henrettet av al-Assads brutale regime. En forkastelig gjerning som Norge fordømmer. I Syria vil de dessverre i lang tid være ufrie mennesker på grunn av mangel på grunnleggende menneskerettigheter.
 
Kvinner, barn, minoriteter og funksjonshemmede diskrimineres verden over. Kina strammer grepet om ytringsfrihet og mediesensur. Mens i nabolandet Myanmar (Burma) går regimet motsatt vei.
 
For et år siden startet den arabiske våren. Sett fra vårt trygge Norge er det lett å overvurdere den positive utviklingen. Samtidig, demokratiet og spiren til frihet er født i Nord Afrika og Midtøsten. Likevel er det viktig å minne seg om hvordan Europa utviklet seg etter andre verdenskrig. Vi hadde et todelt Europa der øst lå ufri og isolert i over 40 år. Nå må også landene i Nord Afrika få tid til å finne sin egen veg.
 
Norges utvikling de siste 120 åra, arbeiderklassens kamp for sosiale rettigheter, likestilling og utviklingen av den norske modellen har gitt oss personlig frihet. I verdenssammenheng er Norges situasjon unik og vi tilhører en liten, eksklusiv klubb av nasjoner der politiske valg gjør at vi i dag klarer oss rimelig godt. I USA er det fortsatt slik at mister du jobben mister du alt. Middelklassen i USA har ikke lenger råd til å sende ungene sine på collage. Blir du arbeidsledig og syk samtidig uten forsikring er du riktig ille ute. ”Working poor” forekommer både i USA og i Storbritania. Selv om folk har jobb er de likevel fattige.
 
Finanskrisa fører til fattigdom, sosial uro, fremvekst av høyrepopulisme, høyreekstremisme og krav om sterkere nasjonal styring på bekostning av internasjonalt samarbeid. Vi hører slike stemmer både i Norge, Europa og i andre deler av verden. Arbeiderpartiet vil advare sterkt imot en slik utvikling. Svaret på de utfordringene vi står ovenfor enten det er fredsskaping, finanskrise eller klimaproblemer er mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre.
 
Over hele verden fører mennesker små og store frihetskamper. Norge kan er en støtte og en samarbeidspartner der vi er ønsket og der vi kan gjøre en forskjell. For enda er ikke alle like frie som hos oss.
Les også gjerne mitt dikt, frihetens frihet

Laila Gustavsens blogg

Følges av 26 medlemmer.

Jeg er så heldig å være valgt som stortingsrepresentant fra Buskerud og er medlem av Utenriks og Forsvarskomiteen. Det viktig for meg å komme i kontakt med folk gjennom ulike kanaler. Du er velkommen til å kommentere under fullt navn og god folkeskikk ovenfor dine diskusjonspartnere.

På fritida går jeg ofte tur, gjerne med fiskestanga og synger 2.alt i koret Actamusicae på fritida. Jeg skriver også egne dikt. Besøk gjerne også diktbloggen min her :-)) Mer om sonen

Nye bilder