Så er kaoset fullkomment. Vi har fått to sakkyndige rapporter i saken mot Anders Behring Breivik med motsatte konklusjoner. Debatten går på nettavisene og i sosiale medier som Twitter og Facebook. Litt enkelt sagt er kommentarene ofte et svar på spørsmålet; hva føler du nå? 

Overlevende, psykiatere, kommentatorer, advokater, pårørende, det ser ut som om hele  verden bør ha en mening om rapportene og om drapsmaskinen Behring Breiviks psykiske helse. Hvem har rett og hvem tar feil? Er du overrasket? Kan man være tilregnelig under planleggingen og utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Mange spørsmål og spekulasjoner kommer opp. For noen har brikker i dag falt på plass, for andre er dagen symbolet på mistillit til psykiatrien. 

Redaktørene i avisene gnir seg i hendene, nå blir det jammen spennende fremover! Alle vet jo at han er skyldig, så om han er tilregnelig eller ikke blir selve essensen i saken. Det kommer til å avgjøre om han får fengselstraff og  forvaring eller om han blir overført psykiatrien. Jeg er helt enig i at det er viktig. Men fortjener spørsmålet virkelig den plassen vi nå ser? Er det ikke mange andre ting som er minst like viktig? Jeg mener det og skal nevne noen. Bruk av sakkyndigrapporter i retten. Jeg forventer en grundig vurdering av dette i etterkant av saken mot Behring Breivik. Noe annet vil være en forsømmelse. Hvordan kan vi sikre både de fornærmede og gjerningsmannens interesser i en sak som er så eksponert som denne? Hvordan vi kan ivareta rettstatens prinsipper om bevisføring? Er det riktig med filmforbud fra rettsaken? Hvordan går det med oppfølgingen av de skadde og familiene deres ute i kommunene? Hvor mange psykisk syke i fengslene finnes det? Får de den medisinske hjelpen de skal ha eller legges de for ofte i remmer? Har vi riktig straffenivå og tror vi fortsatt på rehabilitering? Jeg gjør det. Men møter meg selv i døra når jeg samtidig håper Behring Breivik aldri slipper ut igjen. Et stort dilemma for oss alle tror jeg. Dette er noen eksempler på andre temaer enn psykiatrirapportene som jeg mener er viktig.

Jeg innser at jeg allerede før rettsaken starter er blitt grundig lei. Lei av å våkne til radionyhetene om Behring Breivik, lei av å se side opp og side ned i avisene hver bidige dag. Lei av at gamle nyheter og vinklinger resirkuleres og presenteres på nytt og på nytt. Lei av nyhetene om det som ikke lenger er en nyhet, men som gang på gang presenteres som det. Lei av at han som tok 77 menneskeliv på sin makabre tokt den 22/7 nesten blir dyrket som en kultfigur. 

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget har blitt som dem som nå unyansert kritiserer mediene uten eksempler. Som en som mener mediene har en viktig rolle og en rettmessig plass i 22/7-saken, liker jeg det dårlig. Jeg synes det er trist at det har blitt slik. Derfor ber jeg journalister, kommentarer og andre mediefolk sporenstreks om unnskyldning. De fleste av dere har både hode, hjerte og er i stand til å bruke begge deler samtidig. Det har jeg selv erfart etter 22/7. Det er bare blitt for mange “nyhetssaker” i jakten på et godt case. Men jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det.  Derfor trekker jeg pusten, tar en slurk kaffe og ser nå virkelig frem til en sommer med pause fra Anders Behring Brevik.

Synnøve, min en gang i livet så viktige klippe og lærer på barne og ungdomsskolen, døde natt til 12. mars på Ringerike Sykehus. Synnøve rakk å bli 61 år og døde alt for ung.

For meg som vokste opp på Hallingby på 70-90 tallet var Synnøve viktig. Jeg var så heldig å ha henne som lærer på Hallingby skole i hele skoletiden, 9 år den gangen. Synnøve var en fantastisk lærer og det var ofte latter og smil rundt henne. Jeg tror hun trivdes svært godt med barn og ungdom og hun passet godt til jobben både som faglærer, klasseforstander og rådgiver på Hallingby skole.

Som voksen har jeg tenkt mye på hva som gjorde at mitt forhold til Synnøve ble så viktig for meg i min oppvekst. Jeg har kommet til det enkle svaret, at hun så meg. At hun ga tillit gjennom sin kloke væremåte og at hun var til å stole på. Synnøve var, i tillegg til mine foreldre selvfølgelig, den viktigste voksenpersonen i mitt liv gjennom oppveksten. I dag er det godt å tenke på at jeg fikk formidlet dette til henne for noen år siden.

Synnøve var faglig dyktig i tillegg til å ha et stort hjerte. Hun hadde ulike innfallsvinkler for at vi skulle få faget presentert på ulike måter. Målet var at alle skulle henge med og trives på skolen. Synnøve var en dyktig lærer, alltid nyskjerrig og interressert i oss elevene. Når kvisene spratt, en krangla med foreldrene eller ikke forsto matematikken hadde Synnøve alltid tid og forståelse. Jeg husker også fortsatt hvordan vi jentene fikk gre og flette det lange håret hun hadde da vi gikk på barneskolen. Høytlesning var fast praksis i matpausen. Sangopptredner og teater. Alt i alt kosestunder som innbø til prat, utvikling, trygghet og morro. Resultatet ble et trygt klassemiljø som igjen ga rom for læring og kunnskap.

De siste årene ble nok ikke som hverken Synnøve, familien eller kollegaene hennes hadde tenkt eller drømt om. Det er trist å tenke på. Likevel skinner gode minner igjennom sorgen og jeg vet det også gjør det hos flere enn meg. Mine tanker og medfølelse går til Asbjørn, Lars, Kari, Ina og Vilde samt Asbjørns familie som har mistet Synnøve så brått og alt for tidlig.

Laila Gustavsen
Elev ved Hallingby skole fra 1980-89

Daglig hører vi reportasjer fra Hellas. Arbeidsledigheten er i kraftig vekst og ansatte kutter nå igjen lønna. I et land der ledigheten har økt med over 7 % på ett år har mange mistet drømmen. De har blitt ufrie mennesker på grunn av arbeidsledighet og gjeld.
 
En del lenger øst fortsetter borgerkrigen i Syria. Det startet med et nødvendig folkelig krav om demokrati og menneskerettigheter. I følge FN er det nå over 5400 døde. Mange er regelrett henrettet av al-Assads brutale regime. En forkastelig gjerning som Norge fordømmer. I Syria vil de dessverre i lang tid være ufrie mennesker på grunn av mangel på grunnleggende menneskerettigheter.
 
Kvinner, barn, minoriteter og funksjonshemmede diskrimineres verden over. Kina strammer grepet om ytringsfrihet og mediesensur. Mens i nabolandet Myanmar (Burma) går regimet motsatt vei.
 
For et år siden startet den arabiske våren. Sett fra vårt trygge Norge er det lett å overvurdere den positive utviklingen. Samtidig, demokratiet og spiren til frihet er født i Nord Afrika og Midtøsten. Likevel er det viktig å minne seg om hvordan Europa utviklet seg etter andre verdenskrig. Vi hadde et todelt Europa der øst lå ufri og isolert i over 40 år. Nå må også landene i Nord Afrika få tid til å finne sin egen veg.
 
Norges utvikling de siste 120 åra, arbeiderklassens kamp for sosiale rettigheter, likestilling og utviklingen av den norske modellen har gitt oss personlig frihet. I verdenssammenheng er Norges situasjon unik og vi tilhører en liten, eksklusiv klubb av nasjoner der politiske valg gjør at vi i dag klarer oss rimelig godt. I USA er det fortsatt slik at mister du jobben mister du alt. Middelklassen i USA har ikke lenger råd til å sende ungene sine på collage. Blir du arbeidsledig og syk samtidig uten forsikring er du riktig ille ute. ”Working poor” forekommer både i USA og i Storbritania. Selv om folk har jobb er de likevel fattige.
 
Finanskrisa fører til fattigdom, sosial uro, fremvekst av høyrepopulisme, høyreekstremisme og krav om sterkere nasjonal styring på bekostning av internasjonalt samarbeid. Vi hører slike stemmer både i Norge, Europa og i andre deler av verden. Arbeiderpartiet vil advare sterkt imot en slik utvikling. Svaret på de utfordringene vi står ovenfor enten det er fredsskaping, finanskrise eller klimaproblemer er mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre.
 
Over hele verden fører mennesker små og store frihetskamper. Norge kan er en støtte og en samarbeidspartner der vi er ønsket og der vi kan gjøre en forskjell. For enda er ikke alle like frie som hos oss.
Les også gjerne mitt dikt, frihetens frihet

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

I dag kan vi lese i Sarpsborg Arbeiderblad påstanden om at det er Guds Vrede som kan ligge bak både massakren på Utøya og Alexander Kielland ulykken. Dette er påstått fra statsviter Per Haakensen på et KRF møte i Sarpsborg. Lederen i det lokale KrF laget vil ikke ta avstand fra utsagnet. I tillegg knyttes det også politikk til saken og budskapet fra de ekstreme kristne i forsamlingen er at Norge har blitt for Israelfiendtlig og for liberalt. Abortloven nevnes som eksempel. Derfor er Gud sint på oss.

For det første er dette innenfor ytringsfrihetens grenser. Folk, også statsviterer, kan si meningsløse, støtende og sårende ting. De kan også komme med udokumenterte påstander. De kan til og med ta Gud til inntekt for sitt syn uten å blunke. Til og med når det kommer til å skyte, drepe og skade uskyldige ungdommer på en sommerleir. Jeg blir selv såra over en slik kobling. Men mest av alt tenker jeg, hvem i all verden tror du at du er?

Disse holdningene eksisterer i en del konservative kristne miljøer. Derfor er det bra at slike holdninger kommer frem i lyset. Da kan vi diskutere dem og ta avstand fra dem. Da kan vi etterspørre belegg for påstandene og riste oppgitt på hodet over idiotiske utspill. Vi kan til og med gråte en skvett og bli forbanna.

Jeg er glad for at jeg tror på et budskap om toleranse, raushet og kjærlighet når jeg tenker på en Gud. Min og jeg tror de fleste andres Gud, trenger du ikke skremme med på KrF møter eller er en som straffer andre.

Jeg vet at det som kom fram i Sarpsborg var et ekstremt synspunkt. Jeg er lettet men ikke ovverasket over at KrF leder Knut Arild Hareide rykker ut og tar avstand fra denne koblingen. Når gjør lederen i Sarpsborg KrF og ikke minst Per Haakonsen det samme? En unnskyldning er på sin plass.

Dette innlegget burde jeg kanskje ikke skrevet. Det er mulig det er for personlig. Men jeg velger å gjøre det i samsvar med min far. Han heter Helge og du ser han om mamma på bildet.

Pappa har fått bløtvevskreft. Han fikk det påvist i høst. Likevel er han enda ikke operert. Tvert imot, han venter fortsatt. Ikke fordi han ikke er prioritert, ikke fordi det er kapasitet, ikke fordi han ikke kan opereres, ikke fordi det ikke finnes penger, ikke fordi han ikke har rettigheter, ikke fordi det ikke finnes politiske løfter om behandling. Men fordi bilder og papirer ikke blir sendt fra ett sted til et annet. Til tross for gjentatte purringer fra pasienten, min syke far!

Pappas operasjon er minst 4 uker forsinket. Først fordi det private røntgen-instituttet ikke sendte bildene til Radiumhospitalet. Deretter er det hjertespesialisten ved lokalsykehuset som ikke har sendt papirene fra undersøkelsen i desember. Og før alle papirer er ankommet Radiumhospitalet blir ikke pasienter satt opp til operasjon. Så min tapre pappa ringer rundt i dette systemet vårt og snakker med den ene etter den andre. Samtidig er han imponerende tøff og holder motet og optimismen oppe. Det tragiske er at mens han venter vokser kreft-svultsene videre i kroppen.

Ingen pasienter skal oppleve dette. Heller ikke min far. Vi har et godt helsetilbud i Norge med mange utrolig flotte ansatte. Vi har høyest overlevelse av kreft i verden. Mange står på dag og natt for pasientene sine. Men enkelte har tydeligvis ikke noe i sykehus å gjøre. De gjør rett og slett ikke jobben sin. Pasientene blir kun et nummer i rekka. Men den største svikten som min fars eksempel illustrer veldig godt er at sykehusene tydeligvis ikke har systemer for å fange opp svikt når det glipper. For hvem sikrer at papirer, bilder og henvisninger faktisk blir sendt? Hvilket kvalitetssikringssystem finnes for at dette ikke kan skje? Det er ikke pasienten selv som selv skal passe på at dokumenter sendes fra ett sted til et annet. Det er heller ikke noe politikerne kan vedta at skal skje. Det er også dyrere og gir økt press på de stakkars kontoransatte på sykehusene som må ta imot klager fra fortvilte pasienter. Legen får de nemlig sjelden i tale.

Jeg tror dessverre ikke eksempelet med pappa er unikt. Jeg vet om flere som har opplevd det samme. Dessverre. Arbeidet med elektronisk pasientjournal i sykehussektoren må prioriteres slik at alvorlig syke pasienters helseopplysninger kommer frem i tide. Noe annet er uholdbart.

Så er den her. Lille julaften. I god lillejulafen tradisjon er huset rent, treet pynta mens hovmesteren snart skal sørge for “same prosedure as last year” julen kan bare komme!

Men selv om mye er som det alltid har vært, er det en stille ettertenksomhet som preger mine juleforbredelser i år. Jeg kan ikke unngå at tankene til stadighet faller tilbake på 22. juli og hvordan en manns ugjerninger har preget dette året.

Vi vet alle hva som skjedde. Ei bombe detonerte i Oslo og skyting på Utøya. Marte, min nå 18 år gamle datter var der. Hun ble skutt, men overlevde. Etter 5 måneder på sykehus kom hun hjem for godt den 16. desember. Hjem til jul. En bedre julegave kan ingen få.

5 måneder har gått. De har inneholdt det meste. Sorg, glede, fortvilelse, optimisme, pågangsmot, samhold, omsorg, overraskelser og tolmodighetsprøver. Tro og tvil. Sinne og kjærlighet. Tæl og klokskap. Imponerende overlevende ungdommer. Alt dette har vi hatt og mye mer.

Det har vært mange markeringer etter 22/7. Hver gang gripes jeg av disse store kontrastfylte følelsene. En enorm glede for at Marte lever, en enorm tristhet og sorg over alle de som døde. En sorg over at så mange i Norge, men også i andre deler i verden, nå møter julen med den tomme stolen etter ulykker, krig og terror. Et menneske som ikke er der lenger. Som har dødd på den mest utenkelige og destruktive måten jeg kan tenke meg. Dødsfall som det ikke finnes mening i. Fortsatt føles det uvirkelig. Av og til tenker jeg, det kan ikke ha skjedd. Men det har skjedd. Hvordan kunne det skje?

Det har aldri vært så godt å være sammen med venner og familie som i år. Det har aldri betydd mer å ha omsorgsfulle kolleger som i år. Det har aldri betydd mer å føle de ukjentes omsorg som i år. Uventet omsorg har vært noe av det mest oppløftende etter 22/7. Evnen til å stå sammen. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere alle for all støtte og omtanke som både jeg og min famile har opplevd. Det har varmet!

 Mitt ønske for det nye året er at rausheten oss imellom kan bestå. At vi godtar ulikheter og at vi aksepterer at det å være menneske betyr at vi alle har feil og mangler. La 2012 bli toleransen og raushetens år. La folk få lov til å leve sine liv uten prestasjonspress og krav om å være en suksess. 

Julens budskap er håp, kjærlighet og fred. Selv om jeg nok har blitt et mindre religiøst menneske etter 22/7 finner jeg trøst og mening i julens budskap. Mitt håp er at vi evner å leve etter de samme verdiene. Tro, håp og kjærlighet trengs ikke bare i jula men fra jul til jul. 

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul og et godt nyttår!

Det er mange måter å bruke engasjementet sitt på, men det kun en som gir innbyggerne direkte rett til å delta og det er retten til å stemme. I Norge har vi ikke stemmeplikt, det er det heller ikke aktuelt og innføre. Men hvis vi vil ha et pulserende demokrati også i fremtiden må vi klare å vedlikeholde det. Valgdeltakelsen i høstens lokalvalg var på 64,5 prosent. 245 000 flere innbyggere stemte i 2011 enn i 2007, eller 2,8 %. En gledelig framgang.

Undersøkelser viser at de færreste sitter hjemme to valg på rad. Faktisk er det kun en av ti med stemmerett som ikke deltar to ganger på rad. Hele 9 av 10 deltar. Min påstand er derfor at det er håp for det norske demokratiet. Men for å vite hva vi bør gjøre bør vi ta utgangspunkt i hva som engasjerer, mobiliserer og som faktisk får folk til lokalet for å stemme. Og her trenger vi kunnskapsoppdatering i tråd med at samfunnet forandrer seg.

Valgundersøkelser viser at det i hovedsak er det to grunner til at folk går og stemmer ved lokalvalg – følelsen av borgerplikt og behov for å gi uttrykk for hva en mener. De som ser det som ei borgerplikt å stemme, går i stor grad til valgurnene. De som ser valgkampen og valget som en debatt – og får lyst til å komme med sitt syn, deltar også ved valg. Valgdeltakelse oppleves derfor i liten grad som en handling der en trur at en ved og delta, vil påvirke den politikken som blir ført – eller for å ivareta sine egne interesser. Og kanskje er vi her ved kjernen av problemet, mange føler at det ikke betyr noe som helst verken å stemme eller å delta. Avmakt kalles det eller manglende tillit.

Mange si at valget hadde liten eller ingen betydning for hva som vil skje i kommunen i de neste fire år. Partiene framstår som for like og det er vanskelig å velge. Undersøkelser dokumenterer også at valgdeltakelsen har gått ned ekstra mye blant dem som oppfatter valget som uviktig. Mange av disse er forholdsvis unge. Min påstand er at vi blir færre og færre som tenker ordet borgerplikt når vi skal begrunne hvorfor vi stemmer.

Borgerlyst er et mer passende ord for mange i dag. Som folkevalgte må vi ta innover oss at flere og flere velgere ser på det å gå og stemme som en ting de skal gjøre fordi de synes det er verd å bruke tid på. Litt spisst kan en si at enkelte forholder seg til valg som de forholder seg til Idol, Robinson eller Skal vi danse?

Er dette feil? Ja vi aktive politikere vil vel mene at politikken aldri skal bli som Idol, samtidig tror jeg vi bør forstå endringene for å kunne møte utfordringen med riktig tilnærming.

I Norge er interessen for lokalpolitikk høy, likevel er valgdeltakingen ved lokalvalg lav. Trenden er at lojaliteten til og følelsen av å tilhøre et bestemt parti svekkes. Samtidig er et verdibasert budskap fraværende i mange debatter. Mange har problemer med å velge parti, fordi partiene fremstår som like.

Politikkens innhold og form må mobilisere. Det samme må saker gjøre. Konflikter og tydelige standpunkter engasjerer velgere og mobiliserer velgere. Samtidig er valgsystemet er viktig. Er systemet kandidatsentrert eller partisentrert? Hvordan bidrar ulike organisasjoner og teknologiske løsninger til politisk mobiliseringen? Hvilke stridsspørsmål blir diskutert i valgkampen?
Politiske partier har vi ulike nominasjonsprosesser. Antall forhåndskumulerte bestemmer også hvilken mulighet folk har til å endre rekkefølgen. Vi må tilrettelegge for valg. Forenkle stemmegivningen. Øke tilgjengeligheten til forhåndsstemming, og gi større mulighet til å avgi stemme ved offentlige institusjoner som sykehus, omsorgsboliger, høyere utdanningsinstitusjoner og videregående skoler. Kanskje bør også valgpersonell ut på kjøpesentre og på arrangementer? Alt dette er viktige faktorer for å fange opp folk som ellers ville valgt sofaen.

Humoristen Are Kalvø skriver at en gang i framtida kommer vi til å le av at folk sto i kø foran samfunnshus og gymsaler for å avgi stemme. Det kan hende han får rett, men ikke helt enda. Ved årets valg deltok i alt ti kommuner i forsøket der stemmeberettigede hadde mulighet til å avgi sin forhåndsstemme elektronisk og alle kommunene som deltok har økning i antall forhåndsstemmer.
Forsøkene fra i år viser høyere deltakelse. Likevel har ordningen svakheter, Det største problemet er at det ikke er innbruddssikkert og at en ikke vet hvem som avgir stemmen. Men jeg er overbevist at ingeniørene en dag overvinner denne teknologiutfordringen. Hvis vi vil og hvis ikke teknologien har for store ulemper for personvernet. Den dagen elektroniske valg er sikkert nok, må Are Kalvø få rett.

Til slutt litt om felles valgdag. Personlig er jeg for dette. Erfaringen fra Sverige viser at en felles valgdag øker deltakelsen også i lokalvalget, den styrker valgdeltakelsen og øker den politiske interessen. Samtidig har felles valgdag noen ulemper og det kan gi mindre rom for synliggjøring av lokale saker, samtidig får vi tydeligere frem sammenhengene mellom riks og lokalpolitikk ved felles valgdag. Felles valgdag hvert 4. år ville økt valgdeltakelsen både i stotortingsvalget og lokalvalget tror jeg.

Jeg mener vi skal gjøre hva vi kan for at den økte valgdeltakelsen på 2000 tallet blir en varig trend. Derfor ønsker jeg meg en omfattende undersøkelse der vi faktisk spør de som gikk og stemte om hva som gjorde det og kanskje også hva som skal til for at de stemmer også neste gang.